Å være kronisk syk

Å kunne leve og ha det godt selv om man har en kronsik sykdom, er noe de fleste sikkert jobber på hele tiden. Jeg vil gjerne dele hva som har hjulpet meg til der jeg er i dag.

Hvor er jeg i dag? I paradis? Nei, ikke helt, ha ha. Men jeg har det veldig mye bedre enn for noen år siden. Både psykisk og fysisk.  De to ting henger selvsagt sammen. Men det psykiske er kanskje det viktigste. Nå er det veldig vanskelig å ha det godt psykisk hvis man har alt for lav FT3. Men man kan ha det godt selv om helsen ikke er 100%.  Man kan også ha det dårlig selv om helsen er 100%.

Aksept

Aksept er et nøkkelord for meg. Akseptere ALT, uansett hva. Jeg vet at det ikke er lett. Jeg vet at det å akseptere alt fullt og helt er uoppnålig for meg. Det er noe som kjennetegner et høytutviklet menneske. Det er noen av dem, men ikke så mange. Men de som har oppnådd det stadiet, har begynt en gang. Husk det!

Man trenger ikke lese om det, det er ikke komplisert. Bare veldig vanskelig  😄 Men det kan være inspirerende og til hjelp å lese. Jeg kjenner ikke til noen bøker på norsk, bare denne av Jeff Foster, “The deepest acceptance” ( ISBN 978-1-60407-855-8).  Man kan få den på engelsk på SAXO i Danmark, https://www.saxo.com/dk/the-deepest-acceptance_jeff-foster_paperback_9781622038657 . Eller på Amazon. Foster skriver om å akseptere hvert sekund som det er. Ikke forsøke å endre noe, bare la det være som det er. Det innebærer, å tillate seg selv å ha de følelsene og tankene man har.  Det betyr ikke, at man ikke ønsker å gjøre noe med seg selv, ikke ønsker å utvikle seg. Tvert i mot, jeg tror man oppdager, at ved å akseptere så endrer ting seg ofte. Men det kan ikke være motivet. For så har man allerede fjernet seg fra aksepten.

De som har oppnådd denne tilstanden kan vise oss hva aksept er.  Vi behøver bare å se på Sri Ramana Maharshi for å vite, at han er fylt av fred. Den fred man får når man aksepterer alt.

Han levde i India og døde i 1950. Folk flokker fremdeles til det hellige fjellet han levde ved. Hans ashram er der stadig. Folk flokket også til ham mens han levde. Han døde av kreft, noen og seksti år gammel. Han fikk en kul på armen, en svulst. Han ville ikke selv gå til lege, men hans følgere insisterte. Han ga seg på det. Jeg vet ikke om el hvilken behandling han fikk. Men jeg vet at han lå på en seng hvor alle kunne se ham, gjennom hele sitt sykdomsforløp frem til sin død. Han visste at folk ville se ham. Han aksepterte sin skjebne.

Du kan finne en masse om ham på nettet og You Tube. Dette er ikke ment å være en fortelling om Sri Ramana. Det er bildet jeg ville du skulle se. Jeg får sånn fred når jeg ser på det, og jeg har det stående på mitt alter hvor jeg sitter og mediterer.

Oss vanlige

Vi er ikke yogier i India. Vi kan antagelig ikke oppnå samme fred som vi ser i Ramanas ansikt. Men alle mennesker er like, vi er det samme. Noen er litt lenger fremme, men vi er av samme stoff.

Du sier kanskje, men Liv, jeg har det så dårlig. Jeg skal da ikke akseptere DET. Du tenker kanskje, at aksept er det samme som å kapitulere, å gi opp. Men det er ikke det jeg mener. Jeg ser mange stoffskiftesyke som er så sinte på sin sykdom, så sinte på livet. De opplever det som så urettferdig at akkurat DE er blitt syke. Jeg synes jeg har sett dette mye i amerikanske grupper. Og det er også et stadie som må aksepteres. Men hvis man blir sittende fast i en slik holdning til livet, da får man det ikke godt i hvert fall.

Jeg snur det på hodet, og spør, hvorfor skulle jeg IKKE bli syk? Alle andre får sykdommer. Mange dør unge. Mange er født syke. Det er livet. Vi har så lett for å ha denne følelsen at livet, det er kjæreste og barn og venner og å ha det enkelt. At DET er det egentlige livet. Nei, det er ikke det. ALT er livet.

Sykdom som utvikler

Det er først i ettertid jeg kan se hvor mye sykdommen har bidratt til min utvikling. Det er ikke en innsikt som har kommet uten en pris. Men all utvikling koster.

Da jeg var ferdig med min psykologutdannelse i voksen alder, tenkte jeg, at nå ville livet bli enkelt fremover. Jeg ville ha en spennende jobb med god inntekt. Mitt liv hadde vært ganske hardt, vanskelig. I sær de første 30 årene. Så det føltes deilig og trygt. Men som livet er, når man regner med at alt er i boks, så blir alt snudd på hodet. Jeg ble syk, klarte ikke å jobbe etter noen år.

Jeg måtte ligge. Så trett, så mye migrene. Jeg tror for meg er den dårlige samvittigheten over å ikke fungere den sterkeste følelsen. Ikke så mye sinne over å være syk. Men det har tatt meg så mange år å akseptere at jeg ikke klarer så mye. Og å være glad for det jeg klarer.

Det er så helt feil når vi er sinte på oss selv for vår sykdom. For det er det man er når man kjefter på seg selv for at man ikke klarer alt det man vil klare. Det er oppskriften på å ha det dårlig. Man blir enda trettere. Vi skal støtte oss selv, holde rundt oss selv, hjelpe oss selv. Jeg snakker ikke om selvmedlidenhet, men om selvomsorg. Det kan være at andre ikke forstår hvor syke vi er. Men vi vet det. Vi vet hvordan vi var og hvordan vi er nå. Og det er jo klart, når cellene ikke får den energi de skal ha, så har man ikke energi. Så enkelt er det. Og har man autoimmun thyreoditt, så er det en aktivitet i immunforsvaret som man blir trett av.

Hva har jeg lært av all denne liggingen? Jeg har lært at mennesket ikke styrer verden. At jeg ikke styrer. Jeg har lært at jeg blir tatt vare på, at jeg får hjelp. På den ene eller andre måten. Jeg trodde på Gud lenge før jeg fikk Hashimotos. Og det var ikke slik at jeg hadde styr på det hele før jeg ble syk heller. Men min hjelpeløshet til tider har fått meg til å overgi meg mye mer.

Og jeg har blitt mye mer tålmodig. Og det trengtes. Jeg trenger å bli mer tålmodig, med andre mennesker i sær. Dem som kjenner meg fra Facebook vil sikkert være enig i det 🤣

Jeg hørte på et radioprogram i går. Det var et intervju med en danske journalist, Ditte Giese. Hun har alltid virket litt hard, rasjonell. Hun fortalte om sin kreftdiagnose, hvor prognosen ikke var god. I sine tunge stunder hadde hun begyndt å tro, på Gud, engler og devaer. Hun virket veldig anderledes enn før.

Det er når vi er i nød at vi snur oss til Gud. Så lenge alt går på skinner, så tror vi at vi er verdensmestre og at vi selv kan klare alt. Nå trodde jeg på Gud før jeg ble syk. Men så var ikke min Hasimotos min første vanskelige opplevelse i livet.

Å sammenligne seg med andre

Dette er vår store undoing. Vi sammenligner oss hele tiden med andre. Noen ganger synes vi at vi er dårligere, andre ganger bedre. Jeg husker ennå da jeg hørte Guru Maharaji, Prem Ravat  si dette  for mange år siden. “Don’t compare yourself to others”. Jeg har husket det så mange ganger siden. Vi som ikke alltid klarer like mye som mange andre, gjør dette alt for mye. Alt for mye! Det er gift for oss.  Vi kan ikke sammenligne oss med friske mennesker. Og det vet vi jo også egentlig. Allikevel gjør vi det. La oss slutte med det. Vi er ikke friske. Men vi gjør hva vi kan for å bli i så god form som mulig. Det er alt vi kan gjøre. Å presse seg til mer enn man orker straffer seg alltid.  ALLTID.

Og om vi ikke klarer like mye på det praktiske plan, kanskje vi bidrar med noe annet? Kanskje vi vet noe om livet som ikke alle vet? Noe som andre har bruk for?

Utrygghet

For meg er økonomisk utrygghet noe av det vanskeligste ved å være syk. Det er forskjellig hva som VÅR største trigger. Hva som gjør oss mest utrygge. For noen kanskje det er å være alene. Men for meg er det å ikke vite om jeg har nok penger til regningene. Det er mangel på tillit når man blir veldig redd og bekymret. Jeg fikk brynt meg på dette for en del år tilbake. Jeg hadde fått avslag på min søknad om uførepensjon. Det var et sjokk, og jeg følte teppet var blitt trukket vekk under meg. Dette var min største frykt. Jeg følte at jeg kunne klare alt, bare ikke å stå uten penger. Jeg fikk medhold på klagen. Det var en dum lege som jeg hadde vært hos en gang, som en dum saksbehandler tilla alt for mye vekt. Det skjer

Uansett, jeg fikk meg en rusketur, og sto uten inntekt i 4 måneder. Det var en gave,for jeg  fikk oppleve min største frykt. Jeg fikk bearbeidet noen gamle sår. Jeg sier ikke det var lett. Jeg var veldig redd. Men jeg ble vist, at du overlever, du blir tatt vare på.

I dag har jeg en helt annen økonomi. Så det er ikke en frykt som jeg kjenner på nå. Jeg lærte mye av mine år med dårlig økonomi. Jeg fikk noen harde år når jeg bare hadde min pensjon, og den norske krona ble så svak. Jeg måtte snu på hver krone. Det har gjort meg mye mer sensitiv til hvor vanskelig mange mennesker har det økonomisk. Hvor slitsomt det er, å aldri ha nok. Noen få fantastiske mennesker er mer fri av det materielle, og mer fylt av tillit. De klarer å leve med en viss utrygghet. Men for de fleste av oss, så er mangel på penger svært vanskelig. Og vi er syke. Noen er friske nok til å jobbe. Men veldig mange har ikke krefter til det. Og da blir dårlig økonomi resultatet. Med mindre man har en partner med god økonlomi, eller har penger i familien. Men man kan jo klare seg med en uførepenson som vi har her i Norden. Det er verre for mange ute i verden. Mye verre.

Det er dødsangsten som blir trigget når vi har lite penger. Den ligger veldig dypt i oss. Veldig. Det er den som blir trigget når vi føler oss alene og utenfor også. Det var farlig å bli utstøtt fra flokken. Så kunne man ikke overleve. l

Andre mennesker

Er dette det vanskeligste for oss? Eller er det meg? Jeg har syntes det har vært så vanskelig å opprettholde forhold til andre mennesker. I mange år var jeg bare for sliten. I dag har jeg det bedre. Ikke som en frisk person, men mye bedre. Men i mange år orket jeg bare ikke. Og orket heller ikke å ha folk så tett innpå at jeg ble nødt til å si “jeg er sliten” hele tiden. Jeg trodde ikke, at noen ville ha glede av å være sammen med en som var så syk. Men andre gjør det jo. Mange stoffskiftesyke er gift eller samboer, og har barn. Er det vanskelig? Jeg ser mange skrive, at de føler seg lite forstått av sine familier. Og den følelsen er veldig vond. Hvis man gjør det beste man kan, og det ikke er nok.

Jeg har kommet til, at jeg må være den som forstår og støtter MEG. Det gjelder enten man lever alene eller sammen med noen. Om de andre ikke forstår hvordan det er å ha lite energi, kanskje mange smerter, så må jeg forstå det selv. Støtte meg selv, være god mot meg selv. Så blir jeg mindre avhengig av å få det av andre, og jeg blir også mindre sårbar. Det har tatt meg lang tid å komme dit, og jeg må jobbe med det hver dag. Men det er blitt mye lettere.

Jeg tror vi mennesker alle er ganske sårbare. I hvert fall de aller fleste. Vi har mange følelser. Der har jeg kanskje litt en fordel som psykolog. Folk har latt meg komme litt bak fasaden. Vi har alle med oss barnet i oss, det tar aldri slutt.

Og hva med sex?

Så er det sex. Har vi energi til det? Jeg håper du har det. Sex er overskuddsenergi. Vi har ikke så mye av den slagsen.

Sex er jo så viktig i forhold. Og det er så sårende og kanskje vanskelig å forstå for en partner. At den som hadde lyst på sex, nå ikke orker. Det er alt for lite fokus på dette fra legenes side. Det er noe en lege skulle ta tak i med det samme. Jeg har aldri fått spørsmål om det i de 20 år jeg har vært syk. Nå har jeg vel ikke fått så mye spørsmål om andre symptomer heller

Og hva skulle legen gjøre, hvis svaret er, jeg har ingen libido? Først skulle vedkommende ha forstand på Optimale stoffskifteverdier, og sørge for at pasienten hadde det. Dernest skulle det kikkes på kjønnshormonene.  Jeg har skrevet om dette. Både kvinner og menn burde få sine hormoner kikket på.  Og brakt i balanse. Vi får alt for lite behandling med testosteron her i Norden. Det er noe som vi stoffskiftesyke kunne ha veldig godt av.

Det gjør meg sint å tenke på hvor lite fokus det er på våre relasjoner og vår libido. I Norge begynner det kanskje å skje litt. Her i Danmark tror jeg aldri jeg ville kunne få testosteronbehandling.

Det er en viktig del av livet. Å styrke sine binyrer kan også hjelpe. Jeg er ikke så for behandling med kortisol.  I hvert fall ikke over lang tid. Det ser jeg mye av i de norske gruppene. Men å ta noe binyrebarkekstrakt kan faktisk også øke libidoen .

Jeg har ikke gode råd å gi om samliv. Jeg er ikke god på det selv. Jeg har noen ting i bagasjen som gjør det ekstra vanskelig. Og så kommer alt dette med tretthet på toppen. For meg er min læreprosess å kunne romme at jeg ikke er god på det. Du har din unike læreprosess. Kanskje du er god på å være sammen med andre, men dårlig på å være alene? Her kommer aksepten  inn.

De fleste tror at livet skal være på en måte. Mange tror de lever kun et liv. Jeg husker mange liv, mange inkarnasjoner. Så jeg VET at vi lever mange liv.  Det gir et annet perspektiv. Jeg forstår at sjelen skal ha mange ulike opplevelser. Det finnes ikke ETT liv som er det riktige eller mest ønskelige. Det livet hver og en av oss lever, er det helt riktige for oss. Det betyr ikke at det ikke kan forandre seg, forandring er det eneste sikre i universet. Men akkurat nå er dette det riktige. Stol på det.

Hva er det alle gjerne vil ha? Hva er det vi lengter etter? FRED, alltid fred. Må man være frisk for å ha fred? Nei, vel?  Man må akseptere . Jeg tror vi alle tenker, bare livet blir sånn eller slik, bare ditt skjer, bare datt skjer, SÅ vil jeg få fred. Men det er jo ikke slik det er. Fred er noe jeg kan ha akkurat nå. Uansett hva som skjer rundt meg.

Fred, alltid fred

Det hjelper å meditere. Jeg har meditert siden 1985. Da fikk jeg Kunnskapen av Guru Maharji, Prem Ravat. Du tenker kanskje, det er ikke for meg, det orker jeg ikke. Og det kan godt være, og det er selvfølgelig helt ok. Men det går an å prøve. Og det er ikke vanskelig eller mystisk. Og legg ikke lista for høyt. Det er bare å være litt stille, være sammen med seg selv. Det trenger ikke være mer enn 5 minutter. Bare å sitte litt og være i det som skjer. Bare merke det som er. Det er ikke vanskeligere enn det. Og er det slik at du skal lære spesielle teknikker eller annet, så kommer det til å dukke opp i livet ditt. Det som sies, “Når eleven er rede, så står læreren der”, er virkelig sant.

Hvis du er en av dem som bare ikke KAN sitte stille, så kan ting som Thai Chi eller Chi Gong være et godt alternativ. Når man gjør det på en rolig, oppmerksom måte, så er det en slags meditasjon.

Jeg lengter alltid etter fred. Jeg blir fanget i alle mulige ting som ødelegger min fred. Facebook er en stor fredsdreper. Det er egoets høyborg. Har du lagt merke til hvort fort du blir fornærmet eller sint over noe noen skriver på FB? Det er litt som å sette seg i bilen, der kommer også egoet hurtig fram.

Jeg arbeider alltid på å bli fredeligere. Jeg skal ikke påstå at. jeg lykkes. Men jeg strever, jeg lengter. Og jeg vet, at lengsel er den viktigste drivkraft, den eneste drivkraft. Guru Maharji pleide alltid å si, når du lengter, så er du halvveis fremme.

Når du lengter, er du halveis fremme

Å elske seg selv

Vi lengter etter kjærlighet. Men vi HAR kjærlighet. vi er fulle av kjærlighet. Å si at vi lengeter etter det, er som å sitte midt i et supermarked og si at man er sulten!  Jeg har bestemt meg for at 2021 skal bli kjærlighetens år for meg. Ikke at jeg skal få det utenfra, at jeg skal vente på at det kommer til meg. Nei, jeg vil åpne for den kjærligheten jeg selv har. Den kjærligheten jeg kom til verden med. Og som jeg lukket ned for ettersom alle de vonde, skumle, skremmende tingene skjedde med meg.

Jeg får hjelp til det av denne boken

Jeg er bare midt i. På slutten kommer en 7 dagers øvelse. Selv om jeg ikke er kommet så langt i den, så ville jeg dele den med deg. Det kan være jeg oppdaterer etterhvert. Jeg har lest noen av hennes andre bøker. Hvis du er en som synes engeler er noe tull, så er den kanskje ikke for deg. For Lorna er en som har sett engler siden hun var liten. Og å be englene om hjelp, er en stor del av det hun har å bidra med. Men på den annen side, det kan  være akkurat det du trenger  😇

Lorna Byrne snakker om disse tingene i denne boken, at vi lukker ned for kjærligheten allerede som barn. Jeg vet fra meg selv, vi blir redde for kjærligheten. Vi får en masse vrangforestillinger, som at vi ikke er verd å elske, at kjærlighet ikke er for oss, hvis noen virkelig kjente oss, så ville de ikke elske oss. Jeg synes jeg har arbeidet på dette nå i i hvertfall 30 år. Men nå vil jeg virkelig slippe disse løgnene. Jeg vil møte angsten, kjenne på den, gjennomleve den.

JEG ER VERD Å ELSKE

Derfor vil jeg elske meg selv. I dag har jeg gjort tre ting ut av kjærlighet til meg selv.  Hvor jeg har tatt mer hensyn til meg selv enn til andre. På den gode måte.

Denne boken er oversatt til dansk i hvert fall. Så alle kan lese den. Jeg ser at noen av hennes bøker er oversatt til svensk og finsk også, men jeg vet ikke om det gjelder akkurat denne.

Jeg tror denne boken vil gjøre en stor forskjell i mitt liv. Kanskje i ditt også?

Jeg vet at det kan være veldig vanskelig, og ta lang tid, å akseptere at man ikke er frisk. Men jeg tror ikke det er mulig å få et godt liv til tross for, eller med sin sykdom med mindre man klarer det. Og så kommer den daglige aksepten av hver følele og tanke og hendelse . Livet blir godt på den måten. Legger du til litt takknemmelighet, så blir hverdagen god. Selv de grå og de mørke dagene blir til å leve med.

Alt er godt

Jeg har valgt lotusen til dette oppslaget. Det er et eldgammelt symbol for den menneskelige utviklingen , den åndlige, spirituelle utvikling. Hvordan noe vakkert og fullendt vokser ut av gjørma. Jeg synes det er et godt bilde på hva som kan skje med oss i vår sykdom. Ut av all den smerten og fortvilelsen og sinnet, kan det gro noe vakkert?

DET KAN DET

Jeg vet ikke om dansker og svensker kan forstå denne norske dialekten. Men jeg synes det er et deilig dikt. “Stønna” betyr stunden, “søktna” betyr midt i det man holder på, arbeidet.  “Dæffer” betyr derfor. “Æller” betyr aldri.  Dette er dialekt fra Nord-Odal i Norge.

Visdom er ikke noe høytravende som kommer bare fra de store opplyste. Vi vet ikke alltid hvem de opplyste er. Det kan være hvem som helst.  Alle sjeler er på samme vei.

Stønna

Ta vare på stønna, slæpp a inn når’a banker på.

Rødd plass åt dekk midt i søktna, før stønna er her og nå.

Læt a setta seg litt nedpå, uansett åssen a er.

Nåe har a å gi deg, det er dæffer hu er her.

Ta godt vare på stønna, og takk for den tia hu satt.

Før akkurat dænna ene, hu kjæm æller att.

Du trudde lenge at stønna var nåe du skulle få- bære du engong vart færdig med dæ du drev på med. 

Du fekk æller tid tell å åpne de gonga hu banke på, og skjønte før sent at stønna støtt er her og nå…. 

Hans Ludvig Fredheim

Jeg har noen playlister på Spotify som jeg lytter mye til.  Kanskje det er noe for deg? Den som heter Tibetan er god når man mediterer. De andre når man slapper av. Man må selvfølgelig ha en Spotify konto for å lytte.

Tibetan

Chill

Deuter