Jeg vet at så mange som leser det her, har, som meg, vanskelige, for ikke å si, smertefulle, erfaringer med leger. Det er legene, enda mer enn selve sykdommen, som er vårt store problem. Vi blir behandlet så respektløst, og med så mye inkompetanse. Det er vanskelig å finne ord for det. Feilbehandlingen skader oss, men det gjør også måten vi blir møtt på.

Her vil jeg dele min sykehistorie. Jeg håper den kan hjelpe noen. Det jeg håper du sitter igjen med, er at det er ikke DEG det er noe i veien med, det er legene. Historien er lang. Den kan være god å lese hvis du akkurat har hatt enda et dårlig møte med en lege.

På slutten av min studietid begyndte jeg å føle meg dårlig. Jeg trodde selv det måtte være snakk om lavt stoffskifte. Jeg hadde lest om sykdommen på mitt studie, norske psykologer har en hel del utdannelse i ulike fysiske sykdommer. Jeg var trett, hadde forstoppelse. Min lege på St.Hanshaugen i Oslo, tok prøver på stoffskiftet. Sa han. Flere år senere, da jeg endelig hadde opparbeidet styrke til å be om min journal, fant jeg ut, at han hadde kun tatt TSH. Ikke en gang Anti-Tpo, som SKAL tas i Norge ved mistanke om lavt stoffskifte. Alt var normalt. Vi kjenner den.  Det må være noe de lærer på medisinstudiet, bare si at alt er normalt, ha ha. Han var en av alle de leger som ikke kan noe om stoffskiftet.

Til gjengjeld kunne han mye om hvordan ydmyke og latterliggjøre sine pasienter. Jeg fikk det bare dårligere og dårligere. Ba om ny stoffskifteprøve. Han gikk motvillig med på det, til tross for at han visste det ikke var noe galt med mitt stoffskifte. Jeg hadde det som heter lettere forhøyet TSH, en TSH over 2,5. Men han var for inkompetent til å forstå noe av det, han visste ikke at man ved Hashimotos godt kan ha TSH innenfor referanse. Men at man da, sammen med antistoffer og lave frie hormoner, allerede er syk. Det er utrolig mange leger som ikke vet det. Selv i dag, tyve år etter.

 

Nå begyndte han å bli utålmodig med meg. Jeg hadde kjempevondt  i maven, var dønn forstoppet. Jeg bad om å bli undersøkt i min fordøyelse. Han sendte meg motvillig til ultralyd på galleblæren. Ikke noe galt der. Så bad jeg om en avføringsprøve. Men da fikk det være noe. Vi kunne ikke sløse med samfunnets resursser på denne måten! Jeg var hysterisk !

Jeg ga litt opp. Jeg var så trett. Han traff meg med sitt hysterisk. Jeg følte meg så ydmyket, så liten. Han var en slem fyr, jeg kan ennå huske hvor ugreit det var å sitte der, på hans kontor. Det tok meg mange år før jeg klarte å be om utskrift av journalen. Da så jeg så, at det aldri var tatt annet enn TSH. Ikke engang Anti -tpo. Så fikk jeg kvinnet meg opp til å skrive et brev, hvor jeg fikk sagt hva jeg mente om ham og hans behandling. Du har kanskje opplevet noe lignende, en lege som du ikke klarer å stå opp i mot, og hvor bare tanken på vedkommende, får deg til å ha det dårlig. Det er bizart at det skal være slik, også for så MANGE.

Påsken før jeg ble diagnostisert, så hadde jeg noen voldsomme frostrier. Min daværende kjæreste ble helt redd, han tok meg til legevagten. De forstod ikke noe. Det lignet feberrier, men jeg hadde lav kroppstemperatur! De forstod så ikke, det var den lave temperaturen som ga meg frostrier.

Jeg hadde på dette tidspunkt flyttet fra Oslo til Røyken, et lite sted utenfor Oslo. Jeg skulle begynne å jobbe som psykolog, men jeg klarte ikke komme ut av sengen. Jeg våknet i 5 tiden hver dag, men klarte ikke komme meg ut på badet før et par timer senere. Den flytten var det som reddet meg. Jeg fikk en ny lege, Rolf Johansen på Spikkestad. Jeg tok ikke opp dette med LS med ham, det hadde jeg oppgitt. Men han spottet det selv, og tok TSH, Anti Tpo og FT4. Takk Rolf. Jeg fikk Levaxin. Rolf fulgte opp med blodprøver hver 3 mnd. Det var vanskelig å finne en dose til meg, det svingte mye. Som det ofte gjør så lenge man har en god del igjen av sin kjertel. Jeg var ikke mitt gamle selv. Jeg var ikke symptomfri. Men jeg fikk det da mye bedre. Jeg fikk også ha mitt FT4 høyt i referanse, Rolf lyttet alltid til hvordan jeg hadde det. Jeg klarte å jobbe en del, men jeg var langt fra mitt tidligere energinivå. Jeg kunne ikke selv noe om sykdommen, eller i hvert fall ikke mye. Jeg var medlem av Thyroideforbundet, og leste medlemsbladet. Jeg gikk på noen foredrag. Ikke mer enn det. Det var ikke noe Facebook. Etter 6-7 år på Levaxin, ble jeg mye dårligere igjen. Jeg fikk et myksødem igjen. Var helt ferdig. Etter dette siste myksødem har jeg ikke arbeidet. Rolf var langt forut for sin tid. Han ga meg Liothyronin allerede i 2007. Han må ha sett og forstått, at jeg nå var blitt for lav på FT3. Jeg forstod ikke selv noe av dette. Men jeg hadde det ikke så godt med Lio, jeg ble nervøs og fikk hjertebank. Jeg vet ikke hvordan mine jernverdier var den gang, eller mitt kortisol. Det kan ha vært lave nivåer her som gjorde at det ikke fungerte. 

Jeg var veldig takknemmelig mot Rolf for å ha spottet min sykdom. Det er jeg da ennå. Men i forbindelse med at jeg skriver min sykdomshistorie, så har jeg gjenlest min journal. Og ser at han skriver, «hun var sippete i dag»!. Hvordan er det mulig å skrive noe sånt om en pasient? Når du vet, vedkommende kan komme til å lese det? Eller i det hele tatt, andre innen helsevesenet kan lese det. Jeg ville aldri finne på å skrive noe sånt om en av mine pasienter. Arrogansen ved det. Jeg har ikke ord. Skam dere leger, skam dere!  

Han sendte meg til Thyrodeasenteret på Aker. Jeg kom til Ingrid Norheim. En hyggelig og flink lege. Hun har vært en venn og samarbeidspartner for oss stoffskiftesyke i Norge, og våre foreninger. Hun forsøkte å optimere mine verdier, men det gikk ikke så godt. Det var fra henne jeg første gang hørte om betydningen av dette med Anti-tpo. Jeg hadde høye verdier, og hun sa, du blir også trett av den autoimmune aktiviteten i immunforsvaret. Jeg husker ikke akkurat hvor høye, rundt 2000 tror jeg. Her i Danmark ser jeg folk med 20 og 30000. De får beskjed av legene, det har ingen betydning. Deres kjertel må bli nedbrutt på null tid. Det var lite fokus på anti stoffer på den tiden, jeg hadde i hvert fall ikke fått det med meg. Norheim ga meg også et veldig dårlig råd. Men hun visste ikke bedre. Hun sa jeg skulle holde meg unna jod, unngå det i kosttilskudd osv. Dette er en vrangforestilling legene har, helt siden en dårlig utført studie fra 1948, av Wolff og Chaikoff. Denne studien har mye å svare for, da den har ført til en jodskrekk. Med store konsekvenser for vår helse. du kan lese mer om det her,JOD PROTOKOLLEN . Jeg hørte dessverre på henne, og holdt meg unna jod i mange år.

 

Så leste jeg om noe som het Armour i Thyra, medlemsbladet til den stoffskifteforeningen jeg var med. Organisk stoffskiftemedisin. Jeg hadde lest om det på psykologisstudiet, at det var det de brukte før. Før den fantastiske syntetiske T4 medisinen kom, ha ha. Det ville jeg prøve. Og det Guddommelige var med meg, som alltid. Neste gang jeg jeg kom på Aker, så møtte jeg ikke Norheim. Tror ikke jeg ville fått det av henne. Jeg møtte en ung dame som må ha vært Sara Hammerstad. Jeg sa jeg gjerne ville prøve det der Armour, for jeg tålte ikke laktose (ha ha). Ville jeg så ikke heller prøve Levaxin uten laktose, som var kommet nå? Nei, det var Armour jeg ville ha. Ok, det kan du godt! Hurra! Tra la lalla la! Noen ganger har man lov å være heldig. Jeg har så brukt NDT siden.

Dessverre tok jeg en tur på Balder klinikken. Der fikk jeg vite, det var mye bedre å ta en kombinasjon av syntetisk T4 og NDT. Så fikk jeg noen dårlige år med for lave FT3 verdier der. Og med Levaxinen, som jeg senere har forstått, jeg slett ikke tåler. Jeg får en sånn verking oppe i ryggen, i skuldre og nakke. Og blir trøtt. Som så mange andre. Fikk selvfølgelig også tatt alle disse matintoleransetestene. Som jeg synes er fornuftige. Men hvorfor skal Balder tjene så styggmye penger på dem? På å ta en blodprøve og sende av sted? Så blir testen dobbelt så dyr som det laboratoriet tar. Hvordan har man samvittighet til å flå mennesker, som i de fleste tilfeller har lite penger, mennesker som er for syke til å jobbe? Det undrer meg. Her er et tysk laboratorie hvor man selv sender inn en bitteliten blodprøve man tar i fingeren, https://www.cerascreen.dk/. Det er dårlig kundeservice på siden, vanskelig å komme i kontakt med dem. Men testene er ok, og prisene. Husk at du må spise de ting du skal testets for, i dagene før prøven. Det er også mange andre laboratorier i Tyskland. Men dette har tekst på engelsk og dansk.

 

En annen dum ting fra Balder, som jeg vil du skal unngå. På matintoleransetesten stod det, jeg ikke tålte noen av de glutenholdige kornslagene. Men legen sa, du kan jo prøve med spelt. For det har en annen glutestruktur. Jeg grep forslaget med begge hender, og spiste spelt i flere år. Dessverre. For jeg skulle ha droppet gluten med det samme. Alle med Hashimotos skal droppe gluten. Det var først da jeg leste en bok om glutenintoleranse flere år senere, og leste, smerte mellom skulderbladene kan komme av gluten. Det var først der poletten trillet ned. For jeg hadde hatt verking mellom skulderbladene i årevis. Rent bortsett fra å være trett på en sånn litt forgiftet, gjennomsyret måte. Som jeg oppdaget kom fra glutenspisingen, da jeg sluttet med det. Så gjør ikke det. De råder sikkert ikke mennesker til det lenger på Balder, dette var i 2007. Gluten er bare gift for oss med Hashimotos. 

Jeg vil ikke si jeg var i toppform på den her tiden. Slett ikke. Jeg la om kosten en del, spiste ikke hvete, rug, bygg og ikke egg og melkeprodukter. Min test hadde vist at jeg ikke heller tålte casein i melkeprodukter og da særlig ikke egg. Legen mente jeg aldri hadde tålt melk, og at egg var min opprinnelige og største matvareintoleranse. At melk hadde vært medvirkende til all mine ørebetennelser som barn. Og at jeg hadde lekk tarm. Så jeg tok alle de tingene man tar for å reparere det. Kanskje hadde jeg blitt friskere hvis jeg var blitt boende i Norge. For i 2008 flyttet jeg til Danmark, og det var ikke noe sjakktrekk i forhold til min helse. Nordmenn synes det er dårlig behandling av stoffskiftesyke i Norge. OMG, dere skulle komme herned. Jeg følger med litt over hele verden. Jeg vil si, at Norge er et av de bedre landene. Danmark er helt klart et av de dårlige. Veldig mye godt med Danmark på andre måter. Og jeg trives her. Men legene er som å være i Norge for 30-40 år siden. For en arroganse! Også så inkompetente og uvitende. 

 

 

Mitt første møte med dem var et sjokk, men satte tonen for fortsettelsen. Jeg får i dag ingen behandling for mine to kroniske lidelser i helsevesenet i Danmark.  Jeg fortalte legen her i Hundested hvor jeg bor, jeg har lavt stoffskifte. Jeg er litt ustabil i mine nivåer, så trenger å få tatt stoffskifteprøver hver 3 måned. Og så er jeg lav på sink, og klarer ikke få nivået opp. Så det trenger jeg også å få målt. Nei, sink kunne de ikke måle. Den slags brukte man ikke penger på. Og angående stoffskiftet, så tok man kun TSH. Alt annet var unødvendig. Jeg ble helt satt ut. Jeg kom fra en lege som insisterte på at jeg tok prøve hver 3 måned. Som alltid tok TSH, Ft4, Ft3 og anti-tpo. Det var ikke snakk om å få NDT i Danmark. 

Legene her hadde ikke en gang hørt om det. Heldigvis hadde min norske lege lovet å utskrive til meg. Jeg fikk ikke tatt stoffskifteprøver, så jeg ble for lav. Jeg fikk det jeg kaller, mitt halve myksødem. Jeg regner at jeg har hatt 2 1/2 myksødem. Det første de to årene jeg gikk ubehandlet, det andre der hvor jeg sluttet å konvertere Ft4 til Ft3, og så dette siste halve, etter at jeg flyttet til Danmark. Jeg hadde det virkelig dårlig.

Jeg hadde også så mye med tennene, og sitter bl.a. nå med to unødvendige rotfyllinger. Til tross for at jeg sa, det er DEN tannen som er problemet. Nei, det kunne ikke være den! Vi rotfyller den ved siden av. Når det ikke hjalp, så rotfylte de den på den andre siden. Til slutt ble den tannen jeg visste det var, trukket. Så ble det bra. Det er utrolig hvordan man ikke blir hørt når det faktisk er ens egen kropp det dreier seg om. Vi blir behandlet som idioter som ikke kan tolke noen signaler fra vår egen kropp. Hvorfor er det at disse leger og tannleger anser seg for å være så mye klokere enn alle andre? Jeg kan ikke forstå det. Jeg har selv 6 års universitetsutdannelse. Jeg kan ikke fatte, at det skulle få meg til å tro, jeg er bedre enn andre. For det må vel være utdannelsen som disse mennesker synes setter dem over andre? Det er et mysterie for meg. Og når det gjelder de danske legene, så forstår jeg heller ikke hvad de har gjort i studietiden. For de kan ikke noe. De gjør ikke noe. De praktiserende leger sitter bare og henviser til spesialister for det minste lille. Det må koste store beløp. Norske allmennleger er mye mer selvstendige. Jeg vet det er veldig slapt på mange studier i Danmark. Folk går bare og suser, møter nesten ikke til undervisning. Jeg undres om det er det samme på det medisinske fakultet. På psykologistudiet i Norge hadde vi møteplikt, man kunne ha 10% fravær. Og det var mye undervisning og praksis. De danske leger kan i hvert fall intet om stoffskiftelidelser. De danske endoer kan heller ikke noe.

Jeg klaget min nød til min deilige norske tannlege. Han kjente en lege som praktiserte 30 min fra meg, i Hillerød. Jeg begyndte der, på Lægerne på Langesvej. Ben Geissler var som andre danske leger, dessverre. Først fikk jeg tatt stoffskifteprøver hver 3 mnd. Men så hadde seniorlegen i legehuset, sagt, du kan jo ikke holde på å prikke henne hele tiden! Ingen grunn til å følge opp på hvor mye stoffskiftehormon man har i blodet. Det spiller ingen rolle med stoffskiftehormon. Det må jo være rationalet. Stoffskiftet betyr ikke noe. Jeg skulle aller nådigst få tatt prøver hver 6 mnd. Det var en stor tjeneste denne legen gjorde meg. Jeg skulle være takknemmelig. Jeg ville så få målt anti -tpo. Han ringte til Endokrinologisk avdeling på Hillerød hospital mens jeg satt der. Anti-tpo hadde ingen betydning, det var kun et diagnostisk verktøy. Det er de danske endokrinologers holdning også i dag, i 2020. Mennesker her går med skyhøy anti-tpo. Som nevnt. De spiser gluten og gjør ikke NOE for å få det ned. Jeg ser så mange i den danske stoffskiftegruppa, Stofskiftesupport, hevde, det har ingen betydning, og det kan man ikke gjøre noe med. Det er lite kunnskap både blant leger og pasienter i Danmark.

Jeg ble værende hos Ben Geissler i flere år. Jeg tenkte, jeg finner sikkert ikke noen bedre. Og det har jeg heller ikke gjort, selv om jeg nå har skiftet to ganger. Jeg ble nødt til å skifte. De nektet etter en tid å ta blodprøver på meg i det hele tatt. De ville ikke ta prøver på en som brukte NDT. Jeg blir helt dårlig når jeg skriver dette. Hvordan er det mulig? Et menneske har hatt Hashimotos i mange år, vedkommende tåler kun den organiske medisinen. Disse legene tar ikke sin legeed på alvor. De er ikke interessert i å hjelpe mennesker. De er fylt opp av sitt eget ego. Denne legen, visste ikke at man behandlet alle med NDT før den syntetiske T4 kom på syttitallet. Han visste det ikke! Dette lærer psykologer i Norge. Har de ikke medisinsk historie på medisinstudiet i Danmark? Han visste så heller ikke at det fantes noe som het Liothyronin, at man kunne behandle med T3. Altså, dette var under 10 år siden. Jeg husker han så fikk en skrivelse fra Sundhedsstyrelsen, om at det nå var kommet Liothyronin. Skal man le eller gråte?

Jeg ba også om at bli henvist til endo. Jeg fik det svar fra Nord-Sjællands hospital, at jeg ikke var velkommen der siden jeg brugte thyroid. Vi er mange som har fått den beskjeden fra landets sykehus. Jeg klaget avgjørelsen inn for Styrelsen for patientsikkerhed . Sykehuset fikk medhold. Når de ikke selv behandlet med thyroid, så kunne de bare avvise pasienter som brukte det. Gjelder det også andre pasientgrupper? Styrelsen for patientsikkerhed er en vits, de beskytter ikke oss pasienter. De går de reakjonære, bagstreverske legers ærend. De gode leger, de funksjonelle leger som hjelper oss pasienter, jagter de på. Leter med lys og lykte etter feil, feil som leger gjør hver dag mister de tillatelsen til å praktisere for. Det er en skam. Sundhedsministeren, både den forrige , dyktige Ellen Thrane Nørby og den nåværnede, dårlige, Magnus Heunicke, har gitt sykehusene beskjed, mennesker på thyroid skal ikke avvises. Det kan være sykehusene nå ikke tør skrive det rett ut. Men de tar ikke i mot folk som bruker thyroid.

Jeg var også innom en privat endo på denne tiden, Jens Faber på Frederiksberg. Han har en klinikk sammen med en annen endo, Kølendorf. Det går skrekkhistorier om disse to blandt oss pasienter. Men det visste jeg dessverre ikke da.  Han  ble rasende da han forstod jeg brukte NDT; thyroid. Han ville ikke ha noe å gjøre med den slags. Tenk, han visste ikke en gang at det lages NDT på licens på Glostrup! Hvordan er det mulig? Denne mannen har store aggressjonsproblemer. Og han har ikke hverken selvkontroll eller profesjonalitet til å klare og skjule det for pasientene.   Jeg måtte sitte helt stille i bilen i en time før jeg kunne kjøre hjem. Så utslitt var jeg etter timen.

Man er veldig nervøs når man begynner hos en ny lege her i Danmark. Man forventer å få en dårlig opplevelse. Ikke når man går til en hudlege eller en kirurg, men når man går til en praktiserende lege, som fastlegen heter. Man forventer å bli avvist. Å ikke få tatt de blodprøver man har behov for, ikke å få den stoffskiftemedisinen man trenger, ikke å få lov til å ta den dosen stoffskiftemedisin man trenger. Skuldrene er høye når man kommer. Jeg tror ikke mange andre pasientgrupper er så takknemmelige som oss stoffskiftepasienter, for en lege som bare behandler oss nogenlunde anstendig. Når folk i stoffskiftegruppene på Facebook forteller om en slik lege, så vil mange ha privat beskjed med navnet. Man blir misunnelig. Det er bisarrt.

Jeg begyndte hos Eske Poulsen hos Strandvejslægerne i Frederiksværk. Det gikk godt til å begynne med. Han forstod at jeg trengte å få målt mitt stoffskifte hver 3 måned. Jeg tenkte, endelig, en lege jeg kan snakke med. Han visste at FT3 var viktig, og var ikke negativ til NDT. Men det endret seg hurtig. Det kom et direktiv fra endokrinologene, at nå skulle FT3 ikke lenger måles. Det var måter for en lege å omgå det på. Andre leger gjorde det. Men han her skulle ikke ha noe av det. Han måtte lene seg opp ad endoene. Det var det eneste han hadde å holde seg til, sa han. Hva med sin legeutdannelse? Hva med et ønske om at ens pasienter skal ha det godt? Hva med å lene seg opp ad det? Lese litt selv f.eks. Det kan vel ikke være galt når det gjelder en så stor pasientgruppe? Det gidder ikke de danske almenpraktikere. Jeg tror ikke de leser annet enn det legeforeningen og Sundhedsstyrelsen sender ut. De er sikkert presset på tid. Men man må følge litt med på hva som skjer i verden. Det er menneskers liv det er snakk om, det er alvor. Det er hardt å sitte overfor en lege som er helt likeglad med deg, om du lever eller dør.

Etter å ha bedt meg gå privat, og jeg så gjorde det. Så nektet han å ta blodprøver på meg, ikke på stoffskiftet, ikke på vitaminer og mineraler. Det siste var helt unødvendig, man fikk ikke noen mangler når man spiste et almindelig dansk kosthold! Hvilket århundre lever disse leger i? Han sa, det får din private lege sørge for. Spilte ingen rolle at den legen var i Norge, jeg fikk reise opp dit. Han var så manipulerende. Ikke snill. Han hadde skrevet i min journal, jeg hadde avvist å bli behandlet av dem. Jeg hadde ikke fått noe tilbud om behandling. Tvert i mot, da jeg spurte om jeg kunne få prøve å ta litt Eltroxin i tillegg til min NDT, så fikk jeg nei. Jeg lå veldig lavt på FT4 og tenkte, jeg ville prøve å få det litt opp. Kanskje min TSH så også ville gå litt opp. LDN ville han heller ikke høre snakk om. Til tross for at jeg fortalte, jeg hadde brukt det fra 2015, at det nærmest hadde reddet livet mitt. At jeg mest lå innen jeg fikk det. Han er nok den værste lege jeg har hatt. Det var en sånn negativ, sur ekkel energi som kom ut av ham. Heldigvis var jeg nå sterke nok til å få sagt hva jeg mente om hans legegjerning. Strandvejslægerne har også nesten bare negative anmeldelser på Google, det er ikke bare meg som har møtt veggen der.

Han sa til meg, han hadde ikke noe behov for å lære mer om stoffskiftet, han hadde ikke behov for å gjøre noe anderledes. Nei, men dine pasienter har behov for det, det er liksom pasientene og deres helse det dreier seg om. Hvorfor blir disse menneskene leger? De har åpenbart ikke noen egentlig interesse for faget, ønsker ikke å lære mer. De har heller ikke noen interesse for mennesker, har ikke noe ønske om å hele, hjelpe. Hva driver dem? Jeg er kommet til, at det må være bare statusen og pengene som betyr noe. Jeg ante ikke at det fantes så mange dårlige leger før jeg selv fikk Hashimotos. Jeg uttaler meg på bakgrunn av hundrevis av historier jeg har hørt og lest fra andre stoffskiftesyke. Legene sier de utroligste ting, det er en sånn mangel på respekt, for ikke å snakke om medfølelse.

 

 

Her i Danmark har de tom oppfunnet en egen diagnose, Funktionelle lidelser. Den finnes ikke i noen internasjonal diagnosemanual, er ikke anerkjent av WHO. De danske politikere har krevet, at denne fiktive diagnose fjernes. Det motsetter de seg, de vil ikke ha noen innbalnding hverken fra politikere eller sundhedsminister. Denne diagnose er legenes ultimate falitterklæring. Her putter de nemlig inn alt de ikke klarer å gjøre noe med. Det er underlig nok, mest kvinner som får den diagnosen. Legene snakker om å ha ondt i livet, det er visst når man er sånn litt derprimert, trett, litt overvektig, i eller over overgangsalderen. Det har ikke noe å gjøre med at den frie T3 er så vidt innenfor, eller endog under referanse. Nei, det kan det ikke være. For Ft3 betyr ikke noe. TSH er innenfor referanse. Ligger den på 2,5, 3 eller 4? Det betyr ikke noe. Så lenge den ligger innenfor referanse, så er ditt stoffskifte helt i orden. Er du iskold sier du, helt utmattet, forstoppet? Det må være en funktionell lidelse. Det må du leve med, sånn er livet. Nei, sånn er ikke livet. Sånn er ikke DITT liv. Og hvis det var, så ville du satt himmel og jord i bevegelse for å endre det.

Det finnes jo så leger som både er mennesker og dyktige. Jeg har funnet en sånn lege. Aisha Aibo i Norge. Det er underlig å komme til en sånn. Man snakker sammen som voksne mennesker, hun lytter, tar alt man sier på alvor. Kommer med intelligente innspill. Kan noe om sprørsmålet, forstår stoffskiftet, forstår sammenhengen med fordøyelsen. Tror ikke at hun selv har alle svar. Hvis jeg bodde i Norge ville jeg bruke henne til alle legeting. Selv om man betaler. Det ville det ha vært værd. Her i Danmark skal jeg til å begynne hos en ny lege. Nå betaler jeg alt selv, alle blodprøver. Skal jeg sjekke kortisol, betaler jeg det. Danmark skryter av, at alt er gratis. Legebesøk, blodprøver. Det er det ikke for meg. Jeg får ikke noe. Og jeg er ikke alene.

Jeg vil tro mange kjenner seg igjen i det her. Jeg tror stoffskiftesyke over hele verden har lignende opplevelser. Selv om det er stor forskjell på landene. Det er ikke oss. Vi vil bare ha den energi til våre celler som er nødvendig for å leve. Det er alt. Og det lar seg gjøre. Vi har medisinene til det. Det er ikke snakk om veldig dyre medisiner. Men vi får det ikke. Så enkelt er det. Jeg vet ikke hvorfor, det er umulig for et normalt intelligent menneske å forstå. 

OPPDATERING 16/6-20

Så har jeg vært hos min nye lege, Hanne Korsvold i Hillerød. Det ville ha vært en stor skuffelse hvis jeg hadde hatt forventninger om å bli vennlig bemøtt. Det hadde jeg ikke. Men det ble allikevel værre enn jeg hadde fryktet. Hun var iskald. Så på meg med helt kalde, likegyldige øyner. Nei, hun ville ikke ta tester på mitt stoffskifte når jeg fikk NDT/thyroid fra norsk lege. Hun behandlet kun med Eltroxin, det var sånn lavt stoffskifte skulle behandles. Nei, hun ville ikke ta prøver på vitaminer og mineraler, det gjorde man ikke i Danmark. Jeg så ingen empati, ingen interesse. Det er hardt å sitte overfor en lege som ikke bryr seg noe om deg. Man føler seg utlevert, utrygg. Jeg kan  ikke reise til Norge flere ganger i året. 

Sånn er det her. Danmark er et godt land. Legene er det dårligste ved dette landet. Jeg tror at den store arrogansen hos de danske leger har sammenheng med inkompetansen. Når man ikke vet noe, når man tror ting er veldig enkle, så blir man ofte arrogant. Mennesker som kan mye, forstår at mennesket og verden er komplisert og mangfoldig. Så blir man mer ydmyk. Jeg vet ikke hvorfor de har så lite empati, at de er så kalde og jeg vil si nærmest litt grusomme, det forstår jeg ikke. Men det er jo som jeg har skrevet annetsteds, det er ikke mennesker som drives av et ønske om å hjelpe, lege. Jeg vet ikke hva de drives av, det er så langt fra meg, så jeg har nok vanskelig for å forstå det.  

Skal jeg noen gang finne en god lege i Danmark? Kanskje ikke. Antagelig ikke. Jeg hadde ikke flyttet til Danmark hvis jeg hadde visst de lå så mange år etter Norge. Jeg angrer allikevel ikke på at jeg flyttet hit. Det er mye godt med Danmark. Og deilig med et mildere klima.

HVIS DU KJENNER TIL EN GOD, EMPATISK LEGE I NORD-SJÆLLAND, VÆR SÅ SNILL OG SEND MEG EN MAIL. Det må da finnes.

Dette å ikke ta prøver, er veldig dårlig medisin. Det blir veldig dyrt for samfunnet. Veldig dyrt for den enkelte. Jeg håper noen danske politikere leser dette. Ta mitt eksempel. Jeg har fått osteoporose. Hadde jeg blitt boende i Norge, var mitt kalsium blitt målt, mitt vit D, mitt vit K. Kanskje jeg helt kunne ha unngått å få osteoporose. Kanskje ikke. Men jeg vet at det ville ha blitt oppdaget mens det ennå var osteopeni. I stedet blir det oppdaget da jeg får et røngten thorax av andre årsaker. Jeg har allerede et sammenfall i ryggen. Det koster meg mye, i smerter. Det kan også føre til at jeg trenger mer pleie som gammel. Det koster. 

Det danske helsevesen er uintelligent. Det er noe som heter rettidig omhu her i Danmark. Det betyr, at noe gjøres i rett tid, tidsnok. Det burde Danmark innføre i sitt helsevesen. For der lar man menneker bli mye sykere enn nødvendig. I Norge blir alle over 40 oppfordret til å ta en årlig helsesjekk. Ikke så her. Det anses for å være helt unødvendig, overbehandling. Det er det ikke, det er rettidig omhu. Men levealderen er jo også mye høyere i andre land. Danmark ligger lavest blandt de vestlige landene.

Happy ending

Jeg er så glad over å kunne fortelle, at jeg endelig har fått en god lege her i Danmark. En lege som vil teste mitt stoffskifte og som behandler meg med respekt og interesse. Hvilken lettelse! Legene i Danmark er hardt styrt fra staten, så det er ikke slik at hun kan gjøre alt jeg gjerne vil. Men bare det å bli sett på med interesse og empati, betyr svært mye. Jeg har blitt tilknyttet det helt nye Torup legehus, hos Anne Louise Born Sylvest.